Lilyhammer startet godt med hele 998.000 seere, da serien hadde premieren onsdag 25. januar. Og om det ikke var nok, så økte antall seere til hele 1.024.000 uka etter. Det betyr en seerandel for NRK1 på hele 57%. (Kilde: Kampanje.no)
Jeg synes episode 2 – The Flamingo – av Lilyhammer var en god fortsettelse på det som startet i forrige uke. Må si jeg liker denne serien og gleder meg til resten.
Steven Van Zandt is back. This time in Lilyhammer, an exclusive original series on Netflix.
Lilyhammer premiered on NRK1 (Norwegian Broadcasting Corporation) in January and will be available for Netflix subscribers in USA, Latin America and Canada on February 6, 2012.
The Plot
Frank “The Fixer” Tagliano (Steven Van Zandt) was a mobster in New York before he testified against his old boss. As a result of the trial, he joined FBI’s witness protection program and was relocated to Lillehammer, Norway.
He chose Lillehammer because he had fond memories watching the Winter Olympics in 1994.
Giovanni Henriksen, which is his Norwegian covername, goes from beeing a gangster in New York to an unemployed immigrant in Norway. He have to learn Norwegian (or at least try to) and adapt to the Norwegian culture. That’s not an easy task. He have to join a six month program called New Chances.
Henriksen still got the mobster temperament and solves disagreements the gangster way of doing things.
Reception in Norway
Lilyhammer was set on hold for a couple of weeks before it aired on television in Norway, because of product placements which is prohibited on the Norwegian national broadcasting company NRK.
The reviews in Norwegian papers have been mixed, but the viewers love the show. The first episode got 998 000 viewers, while it increased to 1 024 000 in the second episode. That’s 57% of all people wathing TV at that time. Great ratings for a show during the mid-week.
My thoughts
I love Lilyhammer. It’s a great comedy show. As a Norwegian, I think the Norwegians in the show are a bit stereotypical. But that may be how Americans look at us Norwegians, or what?
There is a good mix of comedy and drama in the show. There was a lot going on in the first episode. The second episode followed up nicely.
It’s great to see Steven Van Zandt – aka Little Steven – play the role as Frank Tagliano/Giovanni Henriksen. Van Zandt is known from from The Sopranos and as a member of Bruce Springsteen’s E Street Band. The Norwegian actors play well too with their bad-norwegianized-english. Not all Norwegians talk like that, but it’s amplified to make it a more comedy element.
I can highly recommand Lilyhammer. If you stream it on Netflix, please make a comment on what you think of the show.
Episode-list season 1 of Lilyhammer:
Reality Check
The Flamingo
Guantanamo Blues
The Midwife
My Kind of Town
Pack Your Lederhosen
The Babysitter
Trolls
Released: 2012, Norway. Genre: drama-komedie. Writing: Anne Bjørnstad, Eilif Skodvin. Directed: Geir Henning Hopland, Lisa Marie Gamlem, Simen Alsvik. Producers: Trond Berg-Nilssen, Agnete Thuland. Cast: Steven Van Zandt, Trond Fausa Aurvåg, Greg Canestrari, Kyrre Hellum, Anne Krigsvoll, Sven Nordin, Marian Saastad Ottesen, Steinar Sagen, Fridtjov Såheim.
Kule ting er en bokserie for barn med undringsfakta som inviterer til samtale og undring om mye og det meste. Serien består av fire bøker for 2-, 3-, 4- og 5-åringer. Det er figurene Solveig og Viktor som presenter undringsfaktaene.
Hver bok er tilpasset sitt alderstrinn, men det betyr ikke at en 2-åring ikke kan se i boka Kule ting for en 5-åring.
For det som skjer når du setter deg ned med et barn for å se i boka/bøkene, er at de ser helt andre ting enn det som står skrevet som et undringsfakta og illustrert bilde. Og det er nettopp det som er poenget med denne bokserien, å få barn til å undre seg over ting. Sette tankenen i sving. Søke kunnskap.
Vi voksne tar gjerne fakta for det de er uten å stille så mange spørsmål omkring det. Barn derimot spørr og graver om alt mulig.
Noen voksne sier at du får firkantede øyne av å se mye på tv, men det er ikke sant.
Jeg satte meg ned med en 2-åring og vi bladde igjennom bøkene sammen. I den ene boka leste jeg noe av tekstene og vi snakket litt om det. Da vi så igjennom neste bok var han opptatt av bildene, mens han i den siste boka registrerte hvem – om det var gutt eller jente (Solveig og Viktor) – som presenterte undringsfaktaene.
Så det er mange innfallsvinkler til hvordan bøkene kan leses og brukes. Som voksen var det også noen av faktaene jeg måtte humret litt over.
Bøkene er enkelt bygd opp med en setning – undringsfakta – og et illustrerende bilde. 32 sider totalt. Men mer enn det skal det faktisk ikke til før barn begynner å lure, snakke om ting. Kanskje vi voksne også kan gjennoppdage det med undring, når vi sitter der med barna og blar i bøkene. Bokas størrelse er også veldig grei.
Bokserien Kule ting vil fungere like bra hjemme som i en barnehage og er en fin start for barn å lære seg og lure på ting.
Bokserien består av de fire bøkene Kule ting for en 2-åring, Kule ting for en 3-åring, Kule ting for en 4-åring, Kule ting for en 5-åring. Det er Sondre Harvik Bjaberg og Håkon Forfod Sønneland som har lagd bøkene gitt ut på Gyldendal Norsk Forlag. Bjarberg jobber som pedagogisk leder i barnehage, mens Sønneland er journalist.
Bokeksemplarer for anmeldelsen er utlånt av foratterne selv.
De siste årene er det blitt veldig populært å sende opp en værballong med kamera for å filme ferden opp til ytterkanten av jordatmosfæren. Denne gangen var en legomann med på ferden til begynnelsen av verdensrommet.
Det er først 22. februar at Sonys PS Vita lanseres. Men Sony drar for tiden litt rundt omkring i Norge for å promotere sin nye håndholdte konsoll.
Jeg var innom Expert City i Oslo lørdag 28. januar og fikk spilt PS Vita i rundt 15 minutter. Det er jo selvfølgelig alt for lite til å komme med en endelig dom over konsollen, men førsteintrykket er bra.
Jeg fikk testet spillene Uncharted: Golden Abyss, Wipeout 2048 og ModNation Racers: Road Trip.
Det første som slo meg er hvor utrolig god skjermen på PS Vita er. Det er en OLED skjerm på 5-tommer med en oppløsning på 960 × 544, altså 4x oppløsninga til PSP. Flotte farger og god grafikk.
Det andre jeg tenker på, er hvor kjekt det er at skjermen er berøringsfølsom. Å kunne trykke på skjermen for å foreta menyvalg er veldig kjekt. Det er jo det vi gjør med telefonen hele tiden, og føles veldig intuitivt.
Jeg har alltid innbilt meg at berøringsflaten på ryggen til PS Vita var ru, men det var den ikke. Den var helt glatt og så vidt jeg kunne registrere var det ikke mulig å kjenne hvor berøringsområdet startet, da det hele gikk i ett. Litt upraktisk kanskje? Fikk ikke testet dette i løpet av mine 15 minutter.
Det er ikke så mye som skiller PS Vita og PSP i størrelse, Vita er litt større bare. Vekten er også omtrent den samme.
PS Vita kommer ikke med noe internlagringsplass (noe den kanskje burde), ei heller et minnekort, noe flere spill garantert vil kreve. Dette må kjøpes i tillegg. Typisk for Sony, har de laget et proprietært minnekort. Hva med å bruke SD eller Memory Stick? Akkurat dette liker jeg ikke.
Prisen for PS Vita vil nok for en del være veldig høy, spesielt 3G versjonen. Men så er det jo mye teknologi i denne dingsen også da, og det koster jo litt.
Det frister veldig med en PS Vita, må si det. Men jeg kommer ikke til å kjøpe den på lanseringsdagen, slik jeg ofte har gjort med nye konsoller tidligere. Denne gangen kommer jeg til å vente litt, til prisen har gått ned.
Lørdag 28. januar gikk delfinale 2 i årets Melodi Grand Prix fra Larvik.
Det var Malin, Tommy Fredvangog Plumbo som gikk videre fra Larvik til finalen i Oslo Spektrum 11. februar. Linkene går til fremførelsen til artistene på NRK sitt Nett-TV.
Intervju med vinnerne:
I delfinale 2 fra Larvik lørdag 28. januar deltok:
Endelig er serien Lilyhammer på norske TV-skjermer. Serien skulle hatt premiere på NRK1 1. januar, men grunnet ulovlige produktplasseringer som måtte redigeres og retusjeres bort, tok det litt lenger tid før den kom på skjermen.
Lilyhammer består av åtte episoder og starter med “Reality Check“. Det er Steven Van Zandt som spiller hovedrollen Frank Tagliano. Han er også kjent som Little Steven og er gitarist i Bruce Springsteens E Street Band og har spilt i blant annet TV-serien Sopranos.
Blant de norske skuespillerne finner vi blant annet Trond Fausa Aurvåg, Sven Nordin, Steinar Sagen og Fridtjov Såheim.
Har Lilyhammer levd opp til mine forventinger?
Jeg har hatt store forventinger til Lilyhammer fra jeg først hørte om serien og så de første klippene for en god stund siden.
Lilyhammer er morsomt og lett og følge med på. Jeg hadde det svært hyggelig den snaue timene en episode varer.
Det var kanskje litt i overkant klisjeaktig med smalahove, strikkegenser og Lillehammer plassert i Sverige. Men slikt vil helt sikkert gå hjem hos det amerikanske publikumet når seriern blir tilgjengelig på Netflix i februar.
Fra gangster til arbeidsledig
Frank Tagliano var med i mafiaen i New York, men blei en del av FBIs vitnebeskyttelsesprogram da han vitnet mot sjefen sin i en rettsak. Betingelsen var at han fikk komme til Lillehammer, Norge.
Fra en grei tilværelse i New York, venter arbeidsløshet på Lillehammer. Selvsagt må Frank Tagliano eller Giovanni Henriksen som er dekknavnet hans, en tur på NAV. Det er ikke lett å legge fra seg sine mafiatendenser med en gang, så han gjør et lite forsøk på å bestikke sin NAV-behandler.
Jeg har også vært innom NAV-systemet og føler med Frank Tagliano. Han var heldig som slapp med en dag på jobbsøkerkurs, jeg hadde fire uker. Riktig nok blei han satt på et seks måneders kurs, Nye sjanser for å bli integrert i det norske samfunnet.
Frank Tagliano takler hendelser på sitt vis og klarer både å skyte en ulv og bli kvitt bevisene en sen natt i skogen sammen med Roar Lien (Steinar Sagen) og Torgeir Lien (Trond Fausa Aurvaag).
Tanker etter første episode
Jeg likte første episoden av Lilyhammer. Underholdene, dog en del klisjéer om nordmenn og kanskje en litt stereotypisk framstilling. Men men…
Det viktiskte er å bli underholdt. Og det ble jeg. I så måte klarte Lilyhammer å levere. Jeg gleder meg til neste episode og er spendt på hvordan det går videre.
Utgitt: 2012, Norge. Sjanger: drama-komedie. Manus: Anne Bjørnstad, Eilif Skodvin. Regi: Geir Henning Hopland, Lisa Marie Gamlem, Simen Alsvik. Produsenter: Trond Berg-Nilssen, Agnete Thuland. Skuespillere: Steven Van Zandt, Trond Fausa Aurvåg, Greg Canestrari, Kyrre Hellum, Anne Krigsvoll, Sven Nordin, Marian Saastad Ottesen, Steinar Sagen, Fridtjov Såheim.
Episodene i den nye NRK serien Lilyhammer – med premiere i dag onsdag 25. januar – måtte klippes om litt og retusjeres for å fjerne ulovlig produktplasseringer, noe som ikke er lov i norske TV-serier.
NRK har lagt ut et klipp som viser en scene før og etter retusjeringen.
For det som skjer når du setter deg ned med et barn for å se i boka/bøkene, er at de ser helt andre ting enn det som står skrevet som et undringsfakta og illustrert bilde. Og det er nettopp det som er poenget med denne bokserien, å få barn til å undre seg over ting. Sette tankenen i sving. Søke kunnskap.
Foto: 