Aust-Agder Blad har en konkurranse om å bli Ukas bilde. Bildene må ha en viss tilknytnig til Risør eller Gjerstad. Innsendte bidrag kan sees på ukasbilde.origo.no.
For ca. en uke siden var det tid for grilling. Da kom det en veps som forsynte seg fra en av pølsene. Den kuttet av en passende bit og fløy sin vei. Etter noen minutter var den tilbake for å hente mer. Totalt hadde den vel tre-fire turer.
Dette måtte jeg jo ta bilde av. Det resulterte i bli vinner av Ukas bilde og fem Flaxlodd (satser på å skrape fram noen millioner her når de kommer) og grei omtale i ABB også.
Under ser du en faksimile fra Aust-Agder Blad lørdag 31. juli.
Jeg har sansen for Jackie Chan. Police Story er en god film å starte med om du vil se ville stunt og flott slossing.
Police Story er den første i en rekke filmer der Jackie Chan spiller politimannen Chan Ka-Kui. Filmen starter med undercover operasjonen ‘Operation Boar Hunt‘ for å fakke skurken Chu Tao. Men politimenne blir oppdaget og en biljakt ned en skrent med små blikkhus starter. En utrolig flott scene. Og det blir ikke noe dårligere når Chan Ka-Kui like etter løper etter en buss og slenger seg på ved hjelp av en paraply. Sier ikke mer.
Chan får en liten reprimande for at den hemmelige aksjonen ikke gikk helt som planlagt. Han blir satt til å passe Selina Fong som er Chu Tao sin sekretær. Ikke noen lett jobb når hun ikke vil ha livvakt.
Tao blir løslatt mot kausjon og vil hevne seg på Chan Ka-Kui, og dermed er Chan ettersøkt for å ha drept en politimann. Han prøver å få renvasket sitt navn.
Filmen avsluttet i et kjøpesenter med mye flott slossing.
Jeg synes dette er en god film. Historien er enkel, men grei. Dette er en action film, men har også mange elementer av komedie i seg, noe som passer filmen bra. Jeg har sans for Ka-Kui sine to overordnede.
Det som imponerer i denne filmene er sloss scenene og de halsbrekkende stuntene. Martial arts scenene er veldig godt innøvd og utrolig stilig å se på. Jeg tror alle filmene til Jackie Chan har en liten bakomfilm når rulleteksten kommer og den viser at det må mange forsøk til for å få alt til å se ut som at det går på skinner. Mange blir skadd underveis også, inkludert Chan som gjør de fleste stuntene sine selv.
Liker du Jakcie Chan, er Police Story en film du må få med deg.
Lupin III – Slottet I Cagliostro (ルパン三世 カリオストロの城 / Rupan Sansei: Kariosutoro no Shiro / Lupin the Third: Castle of Cagliostro) kom i 1979 og er den første filmen som Hayao Miyazaki regisserte.
Lupin III er en internasjonal mestertyv. Han og medskurkene raner et kasino. Nå viser det seg at pengene de får med seg er falske. Dermed starter jakten på falskmyntnerne i det lille hertugdømme Cagliostro. På vei til hertugdømmet kjører de forbi en dame i brudekjole som blir beskutt. Det viser seg faktisk å være prinsessen av Cagliostro, nemlig Clarisse. Hun blir holdt fanget av en ond hertug og blir innelåst i at av tårnene på Cagliostro-slottet. Og det blir Lupins oppgave å redde henne.
Det første som slår meg med denne filmen er at den er en del mørkere enn Miyazakis nyere filmer. Mørkere på fleremåter. For det først fargepalnetten mørkere, i alle fall i store deleren av filmen. I en del senere filmer som for eksempel My Neighbor Totoro og Kiki’s Delivery Service brukes det klare og sterke farger.
For det andre så er vel denne filmen skumlere (relativt sett for et barn – som greit kan se denne filme) enn en del av hans andre filmer som er mer eventyrfilmer, utforskende, drømmede og lystbetont.Lupin III er mer en anime action, og fremstår kanskje som litt mer voksen.
Disse punktene er ikke en kritikk av filmen, for dette er en god film. De bare viser forskjeller mellom denne og andre fimer fra Miyazaki.
En anime film må sees med japansk tale. Det blir ikke det samme med norsk eller engelsk. Det japanske kroppsspråket, måten de blant annet snakker og hilser på er litt annerledes enn vårt. Og det blir derfor best gjengitt med sitt orginale japanske lydsporet. Jeg liker tonen, musikken og stemningen i filmen.
Lupin III var opprinnelig en manga-serie. En pilotfilm var ferdig i 1969, i to versjoner faktisk, en for TV og en for kino. Men på grunn av pengeproblmer blei denne filmen aldri vist. I 1971 kom første runde med anime serien Lupin III på TV-serie. Miyazaki var med å laget denne. I 1974 kom en menneskefilm om Lupin, mens den første anime filmen Lupin III kom i 1978. Det var altså året etter at Hayao Miyazaki sin film Lupin III – Slottet I Cagliostro kom på kino. Fra 1977 til 1980 gikk en ny runde med Lupin på japansk TV. Her medvirket Miyazaki kun med to episoder. Etter dette er det kommet ytterligere tre Lupin filmer.
Hayao Miyazaki startet som manga artist og har lagd en del kortfilmer. Lupin III – Slottet I Cagliostro var den første langfilmen han lagde og i 1985 var han med på å starte filmstudioet Studio Ghibli. Siden den gang har han lagd en rekke filmer, blant annet My Neighbor Totoro, Princess Mononoke og Spirited Away (Chihiro og Heksene). Sistnevne vant han en Oscar for i 2002 i kategorien Beste animasjons film.
Lupin III – Slottet I Cagliostro er en god og vellaget film og en fin start på Hayao Miyazaki sin filmkarriere som regissør. Jeg håper ikke dette er den eneste filmen du ser av Miyazaki, for han har lagd mange svært gode filmer.
På 80-tallet florerte det av ulike typer micromaskiner. Det var mange som ville ha en del av det voksende hjemmedatamaskin markedet. Og for den gjevne bruker, var det nok svært uoversiktelig.
Men 24. juli 1985 - altså 25 år siden – blei Commodore Amiga 1000 introdusert. Dette var en maskin som kunne det meste, fra spill til mer seriøst kontorarbeid. Er faktisk artig å se reklamer for datamskiner fra 80-tallet der det blei fokusert på hvor mye nytte de kunne gjøre for Hjemmet. Mens far kunne bruke regneark til å holde styr på økonomien, kunne skriveprogram og pedagogiske programvare nyttes av barna. Den seriøse delen blei nok mest vektlagt slik at datamaskinene skulle komme inn i heimen, selv om den i virkeligheten nok blei brukt mest til spill. En slags trojansk hest.
Historien om Amiga starter ikke i 1985, men en del år tidligere. Rundt 1980 slutter Jay Miner og en del andre i Atari for å danne sitt eget selskap Hi-Toro (senere omdøpt til Amiga Corporation). De følte de fikk for lite spillerom og ville ha større frihet. De ville lage en spillmaskin basert på Motorola 68000 (en mye brukt prosessor på 80-tallet) og dermed var prosjekt Lorraine født. For å finnansiere prosjektet, lagde de blant annet joysticker. Atari var interessert i brikkesettet de holdt på å utvikle og spyttet inn US$500.000 i prosjektet. Men Amiga Corp. hadde litt probemer med finansieringa og trengte mer penger og gikk dermed til Commodore. I tillegg til mer penger, kjøpte Commodore ut Atari og satt dermed på rettigheten til det nye brikkesettet. Dette er i korte trekk starten på Amigas historie (sjekk kilden for mer info). Hvordan Amiga endte sine dager på 90-tallet er en interessant, men en helt annen historie.
Det som gjorde Amiga 1000 og de etterfølgende Amiga 500 og Amiga 2000 (som raskt blei populære) så unike og skilte seg fra andre datamaskiner på markedet den gang, var bruken av dedikerte brikker.
De nevnte Amiga modellene var alle utstyrt med en Motorola 68000 prosessor som klokken inn på hele 7,09 MHz (for PAL og 7,16 MHz for NTSC). Dette var en grei hastighet den gang. Men siden Amiga hadde eget custom chip set som hadde sine spesialoppgaver, kunne hovedprosessoren gjøre andre ting.
Amiga 1000/500/2000 var utstyrt med Original Chip Set som inkluderte Agnus, Denise og Paula. Senere modeller som Amiga 500+ og Amiga 600 hadde ESC (Enhanced Chip Set), mens Amiga 1200 og Amiga 4000 hadde AGA (Advanced Graphics Architecture). Unde beskrives brikkenes egenskaper slik de er i Amiga 1000.
Agnus kontrollerer tilgangen til minnet (Chip RAM) for både CPU og de to andre spesial brikkene. I tillegg har den to co-prosessorer innebygd i seg. Blitter kan flytte innholdt i minnet raskt og er også en enhet for logiske operasjoner. Copper kan enklest beskrives som en hjelpeprosessor for grafikk. Den har bare tre instruksjoner; MOVE, WAIT og SKIP. Disse utføres raskt og er med på å gjøre Amiga unik.
Denise er hovedprosessor for grafikk. Oppløsningen er 320 x 256/512i for PAL (200/400i NTSC) eller 640 x 256/512i. Høyere oppløsniger kom med ny versjon av brikkesettet (ESC). Amiga kunne vise 2 til 32 farger på skjermen samtidig fra en palett på 4096. Dessuten fantes det en halfbrite mode som kunne vise 64 farger samtidig. Det blei gjort ved at man dupliserte de 32 orginalfargene, men med halv styrke. I tillegg til dette hadde man HAM (Hold And Modify) som kunne vise alle de 4096 fargene samtidig. Dette overgikk det som kunne vises på PC med flere hestehoder. Denise hjelper også til med input fra mus og joystick.
Paula er i hovedsak lydprosessoren. Firekanalers stereo i 8-bit, to for høyre og to for venstre. Brikka er også med på å styre disketstasjonen, serieporten og input fra analog joystick.
AmigaOS består av to deler. Nemlig Kickstart (ROM) og Workbench. Kickstart inneholder koden som trengs for å starte Amiga. Kickstart kan best sammenliknes med BIOS på PC, men er mer avansert enn som så. Den inneholder det grunnleggende som får Amiga til å fungere og gjør at Amiga er plug-n’-play. Workbench er det grafiske grensesnittet for Amiga.
Det som skiller Amiga 1000 med senere modeller er at den ikke hadde noen Kickstart ROM. På A1000 hadde man en Kickstart-disk som måtte lastes inn på en egen 256 KB RAM brikke. Dette området blei skrivebeskyttet etter på. Det blei løst på denne måten siden AmigaOS var litt for ’buggy’ på tidspunktet Amiga 1000 blei landsert. Amiga 1000 blei levert med Kickstart/Worbench 1.0 og hadde senere muligheten til å oppgradere til både v1.1, 1.2 og 1.3.
Amiga lå mange år foran mange av sine konkurrenter. Operativsystemet var lite ressurskrevende og hadde mulighet for multitasking, evnen til å kjøre flere program på en gang.
Jeg kjøpte en Amiga 500 for konfirmasjonpengene mine i 1992. Og jeg husker at en kamerat av meg var veldig imponert og svært misunnelig på lydkvaliteten på Amiga (han selv hadde PC). En ting jeg var imponert over da, og fremdeles er, er at Amiga har mulighet til å ha oppe flere skjermbilder samtidig. Ikke bare det, men de kan ha ulik oppløsning og fargedybde og man kan dra ned skjermene slik at deler av dem vises samtidig på skjermen. Utrolig imponerende. [Litt dårlig beskrivelse, men dere som har hatt Amiga skjønner hva jeg mener, dere andre får spørre i kommentarfeltet. Videoen under viser også dette].
Amiga 1000 er altså 25 år i disse dager og det var starten på en rekke flotte Amiga maskiner. Dessverre klarte Commodore å rote det til på første halvdel av 90-tallet, men den historien får du ikke nå (kanskje en annen gang). Det kan skrives mye om Amiga og denne artikkelen viser litt om hvordan det hele startet. Del gjerne dine Amiga minner i kommentarfeltet under.
BBC Micro Live (1985) viser egenskapene til Amiga 1000
Det som er spennende med teknologi, er hvor langt forskere/produsender klarer å presse den. Noe det har blitt jobbet lenge med, er tynne skjermer som kan bøyes og her har Sony kommet et godt stykke på vei sil jeg si.
Sony har laget en prototyp på en OLED-skjerm som bare er 80 mikrometer tykk. Det sier deg kanskje ikke mye, men 1 mikrometer er 0,001 millimeter. Så det er ikke store tykkelser vi snakker om.
Skjermen er på 4,1 tommer og har en oppløsning på 432 x 240. Og den kan dessuten bøyes. Se videoen sjøl, ganske stilig. Denne skjermen kan helt sikkert brukes til noe fornuftig.
Noe som blir en stadig større skjeldenhet på TV, er det gode gamle prøvebildet. De siste 10 årene har det gått fra å være vanlig til nærmest ikke eksisterende.
Prøvebilder inneholder/inneholdt et fargekart, gråskala, firkanter og rundinger slik at man kunne stille inn TV’n for best mulig bilde. Dessuten hadde den klokke slik at man alltid hadde riktig tid på armbåndsuret. Og det var også i mange tilfeller prøvebildet som kunne si i fra hvilken kanal du så på, hvis du en flott sommerdag fikk inn utenlandske kanaler man ikke helt visste hva var. I dag har jo alle kanaler en logo som forteller det.
Prøvebildet er på mange måter litt nostalgi, og tar en tilbake til tiden med en kanal eller to som sendte fra klokka fem til elleve. Nå har de fleste kanaler sending nærmest hele døgnet og da er det liten plass for prøvebilder.
Men svenske SVT2 og FEM har prøvebilde, flere kan du se på Wikipedia.org. Prøvebildet har kanskje utspilt sin funksjon som det en gang hadde, men likevel…
Jeg husker at jeg så traileren til Inception i vinter en gang og tenkte at denne filmen må jeg få med meg. Og nå er den her, premiere 21. juli.
Inception handler om Dom Cobb (spilt av Leonardo DiCaprio) som kan stjele hemmeligheter fra folks underbevissthet. Han er derfor høyt verdsatt av folk som kan ha nytte av ham. Industrispionasje blir liksom aldri det samme igjen. Men dette har sin pris og han har mistet alt han har kjært og er blitt en internasjonal rømling. En siste jobb vil gi Cobb muligheten å få livet sitt tilbake. I steden for å stjele informasjon, skal han plante en idé.
For å best forklare filmen, er det lettest å sammenlikne Inception med en russisk matroshka dukke. Du vet, dukke i en dukke i en dukke… Handlingen foregår altså i flere drømmer. Og du må derfor følge litt med for å holde rede på hvor man er i landskapet. Så dette er ingen tankeløs actionfilm, noe jeg faktisk var gledelig overrasket over. Filmen tar seg også tid til å enkelt forklare ting om drømmer og hvordan man kommer ned i de ulike nivåene [i filmen].
Christopher Nolan har tidligere lagd filmer som Memento (min anmeldelse kan du lese her) og Dark Night. Også Inception er en fantastisk god film. Ja, vi får se en del standard skyting og slikt som er helt grei. Men det er ikke her filmens styrke ligger (ingen svakhet heller). Spenningen ligger i hva som skjer når filmens karakterer kommer dypere og dyper ned i underbevissheten til drømmeren. I drømmensverden er det mulig å forandre på naturkreftene. Opp kan bli ned, og tyngdekraften trenger ikke være like sterk som i virkeligheten. Her får vi se en del fantastiske effekter som jeg er svært spent på hvordan de klarte å gjennomføre.
I tillegg til Leonardo DiCaprio medvirker blant annet Joseph Gordon-Levitt kjent fra blant annet 3rd Rock from the Sun. Ellen Page spilte glitrende i filmen Juno, og gjør det også godt i Inception. Cillian Murphy er kjent fra sin glittrende rolle i Dark Night.
Det er faktisk lenge siden jeg har hatt en så god følelse som nå, etter å ha kommet ut fra en kinosal. Inception gir deg egentlig alt. Du får action, litt kjærlighet (i akseptabel dose), nyte spesial effekter og ikke minst, du må tenke litt sjøl.
I 2001 kom den første Shrek-filmen fra DreamWorks. Den gang blei Shrek villt forelsket i Fiona som var prinsesse på dagtid, men blei et troll i det sola gikk ned. Dette er den fjerde filmen i rekken; Shrek – lykkelig alle sine dager.
Shrek og Fiona har fått en del barn i årenes løp og Shrek synes det blir vel mye rutinearbeid. Han drømmer seg tilbake til den tiden han virkelig kunne være et troll og alle var redd for ham. Å være heltidspappa er tydeligvis ikke noe for Shrek. Heldigvis for Shrek (eller kanskje ikke) møter han Rumpelstiltskin som driver å oppfylle andres ønsker mot en liten gjennytelse. Selvfølgelig er det noe med liten skrift i kontrakten. Shrek får ønsket sitt oppfylt, men dette skjer i en alternativ versjon av Langt, Langt borte der Shrek og Fiona aldri har møttes og Rumpelstiltskin regjerer. Shreks oppgave blir å få alt tilbake til normalen.
En ting man raskt merket med filmen, er at den er mye mørkere enn de tidligere filmene. De tre tidligere filmene har vært mer lystige og lyse til sinns. Så den gjenspeiler jo bare temaet i filmet. Jeg synes også at dette var en mer voksen film enn de tidligere. Og det er ikke negativt ment, synes det er bra. Og når det er sagt, så passer denne filmen fremdeles veldig godt for barn. Replikkene og morsomhetene sitter fremdeles løst, og det er godt å se. Jeg så den med orginal tale og et forholdsvis voksent publikum. Mye latter og humring.
Jeg så Shrek – lykkelig alle sine dager i 3D. Dette gir selvfølgelig filmen en ekstra dybde. Nå har jeg fått sett en del 3D-filmer og wow-faktoren har for min del forsvunnet litt, er med andre ord blitt vant til den ekstra dimensjonen 3D filmer byr på.
Jeg likte de tre første filmene, og jeg likte denne. Så min anbefaling blir: liker du Shrek, gå å se denne også.
ToyStoy 3 er lagd i 3D. I denne videoen fra IGN.com viser Bob Whitehill, 3D Stereoscopic Supervisor hos Pixar, hvordan dyben i en scene fra ToyStory blir satt.
